Veid hadde hort om dette stedet da hun var liten pike. Gardsjentene hvisket lavmalt om det under melkinga, fnisende og rodmende for de dempet stemmen hvis andre kom i narheten. Selv hadde hun aldri vart der, ikke for i dag, og til og med det var et uhell. Hun skulle ut og lete etter den tre uker gamle kalven som ikke kom hjem fra beite og underveis tok hun feil trakk og havnet i en annen retning enn hun hadde beregnet.


Veid sto i utkanten av en skogslysningen, like ved et gammelt skogstjern. De fikk aldri lov til a leke her nar de var mindre. Gamle-Lena spytta i bakken og kalte stedet ugudelig - intet sted for unge jenter a boltre seg. Veid kikket nysgerrig rundt seg. Stedet sa ikke annerledes ut enn noe annet sted hun hadde vart i skogen, det eneste som skilte seg ut var mangelen pa dyretrakk som burde ledet ned til tjernet.


Ungjenta satte seg pa en torr flekk i mosen, kjente den varme torre smaken i munnen av sen sommersol. Hun strakte seg sa lang hun var, kjente de myke brystene presse mot det stive linet i skjorta. Hun rodmet lett over den plutselige ilingen av sot varme som plutselig flammet opp. Skamfull over slike folelser, folelser klokkeren betegnet som syndige og ugudelige mens han stirret som besatt pa hoftene hennes for han strammet seg opp og ga henne en rapp over fingrene under sondagsleksjonene etter kirketid.


Kanskje det ville hjelpe om hun kledde av seg og tok en rask svommetur i tjernet, vannet la i skygge hele dagen og var kaldt nok til a sende pusten hennes i raske hiv gjennom nesa. Hun satte fottene i forst, kjente den varme, dovne heten banke litt mer intenst mellom larene for kulda tok over. Hun dukket det kraftige, lange gyldne haret under vann for hun gispende tok noen lange svommetak.


Veid hadde en vakker kropp - myke, vuggende hofter og smalt liv. Huden var blek, sa blek at jordmora forst hadde trodd hun var en bytting sa bla hun var nar hun ble fodt. Na som hun var eldre var huden perlemorshvit og svart myk.


Hun hutret seg opp av tjernet og vurderte a ta av seg understakken hun av all tillart blyghet hadde valgt a ha pa seg under dukkerten. Hun kikket fort rundt seg for hun smilte og ristet pa hodet av seg selv - hvem i all verden ville komme ut hit pa denne tida?

Kveldsmaten var forlengst pa bordet og de eneste som ikke satt i stua var gardshundene og henne selv.


Hun tok sats og vrengte den vate, kalde stakken av seg for hun vridde den godt opp og hengte den pa noen einerbusker i narheten. Sa tok hun det side skjortet og brettet det ut under et av de narmeste bjorketrarne for a fa med seg de siste varmende stripene av tort solskinn.


Jenta visste ikke hvor lenge hun hadde duppet av - kanskje to minutter kanskje en halv time. Hun vaknet bratt av at hun folte et narvar og noe som kunne hores ut som et kraftig dyr hvis hun lyttet intenst nok. Hun kjente en dump frykt i magen og holdt oynene lukket mens hun anstrengte seg for a hore hva som vekket henne. Etter en lang stund horte hun det knakk i en kvist. Lyden fikk henne til a kvekke til og hun reiste seg bratt opp og myste i retningen lyden kom fra for a se hva det var. Lyset blendet henne forst, men etter noen sekunder sa hun konturene av noe som fikk henne til a stivne. Det var ikke menneske men ikke dyr heller - det var en mann - eller kunne vart en mann, men han var mye, mye hoyere. Han hadde formen til et menneske men kroppen var dekket av pels og han hadde lange, skrastilte oyne som brant gult og vilt over et skjevt glis av spisse tenner. Ørene var som pa en ulv og han beveget seg med samme eleganse; varsomt men behersket. Veid begynte a skjelve og med ett gikk det opp for henne at hun var naken. Hun kikket radlost rundt seg etter klarne, de var vekk! Ulvemennesket, varulven, skogsguden - hun visste ikke hva hun skulle kalle ham - utstotte plutselig noen lyder som kunne minne om klukklatter. Sa tok han handa frem fra bak ryggen. Forsiktig hadde han brettet alle klarne hennes sammen og gjemt dem i den store neven sin. Lyden av stemmen hans fikk henne til a grosse, det startet som en kald sitring i harfestet for det forplantet seg videre, videre nedover til brystvortene ble stive og harde og det begynte a pulsere mellom larene hennes igjen. Hun fikk et desperat uttrykk i oynene - dette gikk da ikke an, hun kunne jo bli drept eller verre - men alt hun tenkte pa var det store lemmet som hadde begynt a vokse mellom beina pa utysket. Hun ble torr i munnen, pusten begynte a komme i korte, varme drag.


Han sto lenge stille og bare sa pa henne. Hun kjente oynene brenne varmt over kroppen sin, nesten som om han skulle tatt pa henne. Hun visste ikke hva hun skulle gjore - skulle hun begynne a lope? eller skulle hun be om a fa klarne sine igjen? Hun var slett ikke sikker pa om beina ville bare henne en gang, hun skalv og det begynte a bli salig vatt og varmt der nede, hele underlivet brant og dunket og det bruste i orene hennes. Til slutt var det som om hun ikke klarte a tenke klart. Staken han hadde mellom de kraftige bakbeina var stor og kraftig og det rykket i jevne mellomrom til i den. Hun ville sa gjerne kjenne hvordan den foltes - var den myk? var pelsen hans ogsa myk eller stri som ragg?


Det var som om han skjonte hva hun tenkte pa. Han la klarne hennes ned med en lang, smidig bevegelse for han begynte a sirkle henne inn som et rovdyr gjor med et forsvarslost bytte. Ufrivillig strakk hun ryggen og lot de harde brystvortene sprike mot ham for hun gned larene hardere sammen, hun klarte nesten a holde seg fra a stonne. Han var bak henne na, hun kjente den varme pusten mot nakken og forestilte seg de lange, kvasse tennene sa nart den skjore huden hennes. Hun turde ikke gjore noe, det eneste hun vaget var a sta stille - sta helt stille i denne verden av take og eventyr mens katheten banket og rev i henne - gjorde henne vat og varm pa en gang - hun kjente hun var sa glatt der nede at hun nesten skjemtes.


Sa tok han pa henne for forste gang. Hendene var varme, nesten for varme og neglene hans skrapte mot ryggen hennes i det han lot dem gli i en eneste lang bevegelse fra skuldrene, rundt livet og opp rundt brystene hennes. Hun pep av vellyst og pusten hennes kom i korte, skarpe stonn. Med den ene handen dro han haret hennes til side mens han fortsatte a leke med brystene hennes med den andre. Hun kvakk i det hun kjente tennene hans mot halsen. De var farlige, spisse og han knurret dypt av lyst for han bet forsiktig til. Det var ingenting hun kunne gjore lenger. Hun var ikke lenger ungjenta Veid, men et skogsvesen av ra lyst og brennende kathet, hun skulle onske noen sto og sa pa dem i det det enormt store halvmennesket med det svarte ulveragget lot hendene sine gli over den runde kroppen hennes og den hvite huden - hvordan han snerret og tok tak i haret henne og dro hodet bakover for a kunne se inn i de bla, bla oynene hennes med de brennende gule sine. Hun forestilte seg at noen sa hvordan han tok tak i hoftene hennes og forst lot handa gli mellom larene hennes og hvordan fingrene glinset av vatheten hennes for han lekte med henne til hun matte holde seg fra a hyle. Han jòg fingrene frem og tilbake frem og tilbake, smakte pa dem og lot saftene hennes egge ham enda mere opp for han slikket bade sine egne fingre og henne. Hun vred seg hver gang den lange tunga hans og den varme, brennende pusten kom borti det klissvate kjonnet hennes. Til slutt orket hun ikke mer, hun kjente hvordan hun begynte a sveve - svimmel og sa full av lyst at det verket i henne - og det var na han holdt henne sa hardt at klorne hans grov seg inn i sidene hennes for han stotte hardt og vilt inn i henne. Hun sto pa knarne som et hunndyr og han red henne med voldsomme, seige dyriske tak - om igjen og om igjen - lemmet hans svulmet og glinset av saftene hennes. Hun stonnet hoyt ved hvert stot og var redd at det skulle begynne a dryppe av musa hennes sa deilig var det. Han okte tempoet, ble raere og villere, tok tak i det kraftige haret hennes og holdt henne der - hun uvillig og ute av stand til a fole frykt. Det var slik hun kom til slutt, han boyde seg ned og bet henne i nakken i det hun klynket orgasmen, lot den bolge gjennom henne og kjente musa strammet seg og melket ham tom.


Han lot henne ligge der i de siste svinnende solstralene og hun doste bort i en svimmelhet og velvare ulikt alt annet hun tidligere hadde kjent. Han strok forsiktig haret hennes til side og kikket inn i oynene hennes igjen, flammen ikke sa intens som for. Sa kysset han henne, mykt som en kattepote for han forsvant mellom trarne.


I det Veid vaknet opp var solen borte. Hun hutret og kledde pa seg og omtumlet og or, uviss om hun skulle vare skamfull eller himmelfallen begynte hun a lete etter stien hjem. Hun snudde seg en siste gang mot lysningen, overbevist om at det hele hadde vart en drom. Sa tok hun fatt pa veien hjem og ynket seg i det snorelivet kom bort i de ferske kloremerkene pa ryggen hennes...